KULTURANBEFALING av Ann Kristin van Zijp Nilsen, dialogprest i Areopagos.
En liten, fillete pocketbok ligger på arbeidsbordet mitt i kontorlandskapet. Forsiden er borte, og halvparten av den neste står igjen, og bokstavene «Pär La» og «Afton» avslører at det er Pär Lagerkvists diktsamling Aftonland (1953). På side 31 står et av de vakreste diktene jeg vet om. Det begynner sånn: «Min längtan är inte min / Den är gammal så som stjärnorna. / Född ur Intet en gång / som de / ur den gränslösa tomheten.»
Mange har opplevd lyrikkens landskap som ugjestmildt og utilgjengelig. Kanskje har skoleerfaringer med diktanalyse skapt en følelse av at et dikt skal forstås. Men et dikt må ikke dekodes, som et vanskelig regnestykke. Det kan være et rom å besøke, en slags musikk å lytte til.
Dikt kan gi oss ord for det vi drømmer om eller ikke visste at vi lengter etter. Kanskje var poesien det magiske klesskapet du ikke gikk inn i, det støvet bare ned i etasjen over.
Lykken er å kjenne noen som viser deg klesskapet, som deler dikt de er glade i. Eller som man kan spørre om lesetips.
Den fillete utgaven av Aftonland ligger framme, fordi jeg har bestemt meg for å lese et dikt hver dag. (Det betyr ikke at jeg husker det hver dag.) Jeg leser de korte diktene fortere enn jeg ser en gjennomsnittlig tiktokvideo. Men etterklangen gjør noe med meg, jeg er ikke helt sikker på hva. Jeg tror kanskje diktlesing holder meg fast i lengselen etter det som er ekte. Etter våkenhet. Og etter et mykt sinn.
Kulturanbefalingen kan også leses i Areopagos sitt magasin TØRST. Har du ikke abonnement? Få det her!
