Helt siden jeg lærte å svømme har jeg elsket å ta på meg dykkermaske og snorkel for å kunne se ned i vannverdenen under meg. Jeg trakk dype pust før jeg svømte ned til fisker og sjøstjerner. Som voksen tok jeg kurs for å kunne dykke med surstofftank på ryggen, og med det ble de vektløse gjestevisittene på 20 minutter av gangen. Vannet trykket seg mot meg fra alle kanter – som en enorm omfavnelse – og tvang meg til å bevege meg langsomt, men grasiøst, akkompagnert av en slags enorm stillhet.
Men det som for meg var ekstatiske eventyr framsto som grå hverdag for fiskene som sneiet forbi meg. «Vi vet ikke hvem som oppdaget vann, men vi er rimelig sikre på at det ikke var en fisk», sa medieteoretikeren Marshall McLuhan. «Fisk vet ingenting om vann før de strander.» For fisken er vannet en så stor selvfølge at den ikke enser det.
Er det litt på samme måte for mennesket, at vi sliter med å «oppdage» Gud fordi Gud er vannet vi svømmer i? Paulus sa det faktisk omtrent slik – at Gud er vannet: «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»
Augustin gjorde den samme refleksjonen noen hundre år senere, i etterkant av sin egen omvendelse: Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg. [...] Du glimtet, strålte frem og drev min blindhet på flukt. Du duftet, jeg pustet inn, og nå ånder jeg for deg. Jeg smakte, nå hungrer og tørster jeg etter deg.
Mange leter etter Gud i det ekstraordinære. Men Gud er først og fremst helt ordinær. Også i Guds hav finnes det en overflate som bølger og spruter. Men ingen fisk har godt av å oppholde seg der lenge. Hav består først og fremst av store dyp, og på dypet er det stille. Umerkelig stille. Og vannet presser seg kjærlig på oss fra alle kanter, enten vi anerkjenner vannet som Gud eller ei. Det jeg stadig lengter etter er altså det jeg allerede svømmer rundt i.
Teksten kan også leses i Areopagos sitt magasin TØRST: Har du ikke abonnement? Få det her!
