Har islam noe i kirken å gjøre?

Turbulent søskenkjærlighet

Som luthersk prest er mitt religiøse kroppsspråk noe stivere enn den religiøse majoritetens. Likevel er det mer enn vennligsinnet misunnelse som treffer meg når jeg ser troende falle på kne og be med pannen mot jorden. Berørt av muslimers hengivelse, gudsfrykt og poesi, tar jeg meg i å jeg å tenke at vi egentlig er søsken. Dette stikker dypt hos meg. Jeg ønsker å være så positiv til islam som overhodet mulig. Kanskje handler det vel så mye om min Big 5-profil som min religionsteologiske kompetanse. Jeg blir gladere av likheter enn jeg blir provosert av forskjeller. Lengsel etter harmoni kan dessuten støttes av følgende tanke: anerkjenner vi det vi har felles, vil rommet der uenighetene møtes, bli større. Sannheten trives bedre der alle kan gå med rett rygg.   

            Det er ikke dermed sagt at islam bør inviteres inn i kirken. Jeg må innrømme at jeg mer enn én gang under min koranlesning har tenkt: dere gjør det ikke lett for meg... I likhet med andre religiøse tekster har Koranen utfordrende sider. Dypt problematiske, mener noen. Som kristen legger jeg særlig merke til avvisningen av treenighetslæren, ett av kjernepunktene i min tro. Likevel er det mye jeg kan identifisere meg med: muslimene tror på én Gud. En nådig og allmektig skaper av himmel og jord, som har gitt seg til kjenne for oss mennesker for at vi skal kunne leve etter hans vilje. Åpenbaringen holdes høyt, og mange muslimer legger vekt på å underkaste seg også dens uforståelige bestemmelser, lik Abraham, vår felles stamfar. Jesus tilbes ikke som Gud, men hedres som profet. Islam løfter frem det moralske liv, og de troende ærer Gud gjennom bønn, faste og almisser, mens de venter på dagen da Gud skal dømme levende og døde med rettferdighet.[1]  

  Å bygge bro

Vi har altså viktige ting til felles. Det har variert i vår historie hvordan vi har forvaltet dette, for å si det forsiktig, men en utforskning av måter å være sammen på har også alltid funnet sted. Det bør vi fortsette med. Ikke bare fordi vårt fellesgods tilsier det og vår etikk krever det, men fordi vår tid trenger det. Arbeid for enhet er en betennelsesdempende motvekt mot inflammatoriske herjinger som setter kulturens stadig mer overaktiverte immunsystem på prøve. Brobyggingen kan gjerne strekke seg helt inn i våre hellige rom. Å komme tett på det praktiske, kroppslige uttrykket for tro er mer intimt enn å diskutere teologi. Utlevert til hverandre, konfronteres vi med vår felles sårbarhet, og respekt som risikerer noe stikker dypere.     

 Enhet og enighet 

Det er selvsagt ikke alt samspill det er dekning for. At Ordet ble kjøtt vil nok aldri klinge klokkerent i det muslimske øre, og Muhammeds endegyldige profetstatus vil neppe løfte kristne hjerter. Trosforskjeller er viktige, ikke minst fordi språket for religionenes særtrekk former de troendes forestillingsverden og identitet. Det er dypt menneskelig å føle seg truet når dette utfordres. 

 Korrekt dogmatikk og sann tilbedelse 

Men teologisk sett er arbeid for fellesskap noe fundamentalt. Om vi lot behovet for dogmatisk enighet stå i veien for menneskelig enhet, ville det være å lefle med akkurat den bokstavtroskap Jesus advarer mot (og som all sunn religiøsitet frir oss fra). Slik jeg leser evangeliene er det ingen ting som tyder på at sann tilbedelse avhenger av korrekt dogmatikk, som om min lutherske oppvekst skulle gi meg forrang hos Gud fremfor de millioner av andre troende hvis bønner er langt mer oppriktige enn mine. Dersom alt er skapt ved Kristus (Kol 1:16) og vi alle lever i ham (Apg 17:28), da er selv hvert minste sukk av lengsel stort, og hvert spede forsøk på tilbedelse grunnleggende sant og godt – også der hodet ikke har fått alle gudsattributter helt på plass.

Derfor, selv om gudsbildene ikke overlapper fullstendig, kan vi trygt be, tenne lys og lese tekster sammen med våre muslimske søsken. Vi adresserer ikke den samme gudsforestilling, men vi tilber den samme Gud; for det finnes bare én Gud, og han hører oss alle.     

 Religionsblanding

Når en imam tenner lys ved en bispeinnsettelse er ikke det religionsblanding, men tillit. Troen på treenigheten verken forminskes eller forvanskes av islams lære om én Gud, og troen på frelse i Jesus Kristus lever godt sammen med imamens bønn om rettferdighet og fred. Med alle våre likheter og ulikheter strekker vi oss mot det samme mysterium, som overgår alt språk. For Gud er alltid større. Eller: Alláhu akbar, som det også heter.