Teksten er en del av vårt magasin Tørst 2025. Abonner gratis her.
I Norden er vi så heldige å leve med fire ganske forskjellige årstider, og vi kan derfor glede oss over å se vårens spesielle skjønnhet når alt våkner, vi kan bade i sommerens lys, vi kan undre oss over høstens spesielle farger, og, hvis vi er heldige, nyte en hvit vinter. Opplevelsen av naturens skjønnhet er fullstendig knyttet til opplevelsen av dens forskjellighet.
Et av de beste mikroeksemplene på naturens variasjon og mangfold er menneskekroppen, det fysiske uttrykket for menneskets natur. Det har Paulus latt seg inpireres av da han brukte menneskekroppen som et bilde på menighetens, kirkesamfunnets, rikdom og skjønnhet, slik den kommer til uttrykk i menneskelig forskjellighet. Paulus bruker bildet av kroppen flere ganger i brevene sine i Det nye testamentet, men han utvikler det spesielt i det 12. kapittel av 1. Korinterbrev.
Paulus er imidlertid ikke den første som bruker kroppen som et bilde på menneskelig mangfold; Den greske filosofen Platon gjør det samme i boken Staten, hvor han beskriver den ideelle (by)staten på følgende måte:
– Er ikke staten, altså der folk flest sier «min» og «ikke min» om det samme og på samme måte, best organisert?
– Ja, i stor grad.
– Og er det ikke også den som mest ligner et enkelt menneske? Som når en finger på en av oss blir støtt, så blir følgen at hele fellesskapet som kroppen har med sjelen – og som er innrettet slik at det utgjør en organisme, som er avhengig av det som har ledelsen i den – merker det, og med en gang føler det hele smerte, idet én enkelt del lider. Og som følge derav sier vi altså at det er mennesket som har vondt i fingeren; og det samme gjelder for hvilken som helst annen del av mennesket, enten det er en smertefølelse i en del som lider, eller en lystfølelse i en del som har det godt.
Hvis vi skulle beskrive dette sitatet på et annet språk enn Platons eget, kunne vi si at han først og fremst er interessert i samfunnets sammenhengskraft. Den sammenhetskraften skapes når det er en tett forbindelse mellom individets og fellesskapets prioriteringer.
Hvis man leser sitatet i en større kontekst, er det tydelig at Platon er preget av en svært hierarkisk tankegang, der han ønsker at menneskelig forskjellighet skal underordnes det som er felles. Platon verdsetter forskjelligheten, men etter Platons forståelse fungerer det bare hvis alle finner sin plass i samfunnets hierarkiske struktur.
Paulus bruker nesten de samme bildene som Platon når han beskriver enheten i forskjelligheten i det kristne fellesskapet, i menigheten. Paulus, i likhet med Platon, snakker om det faktum at når ett lem lider, lider alle, men det er også betydelige forskjeller mellom de to. Paulus vektlegger i mye større grad rikdommen i forskjelligheten, og han understreker hvordan alle, uten unntak, er nødvendige. Han gjør dette ved å påpeke at hvis kroppen bare bestod av én sans, som foreksempel syn, hørsel eller luktesans, ville man være i en dårlig situasjon. Det er enheten i forskjellighet som er verdifullt.
Det andre punktet der Paulus skiller seg drastisk fra Platon, er hans fullstendig ikke-hierarkiske tenkning. Paulus setter det på prøve når han sier at:
… De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære…
Det er en radikal tanke som stammer fra det kristne synet på mennesket som skapt i Guds bilde og derfor er av uendelig verdi, selv om man skulle befinne seg nederst i hierarkiet.
Det handler ikke bare om å finne sin plass i den store sammenhengen. Det handler mer om å bidra med det du har fått av Gud og å anerkjenne andres bidrag. Denne radikale tanken blir hos Paulus nettopp en vektlegging av skjønnheten i mangfoldet av menneskelige tjenester i menigheten og rikdommen i enheten i forskjelligheten som springer ut av det.
Mangfold og skjønnhet kan ikke skilles, ettersom det til syvende og sist utgår fra Gud selv.
