Teksten er også en del av vårt magasin Tørst 2025. Få det tilsendt helt gratis til din postkasse her.
Gunaketu Kjønstad
Gunaketu Kjønstad (58 år), generalsekretær i BuddhistforbundetFOTO: Privat
– Da merket jeg det – tørsten. Tørsten etter et åndelig liv.
Jeg ble så tørst – uten å merke det.
Det var noen år etter jeg ble ordinert i 1996. Jeg hadde da levd flere år i lukket mannskollektiv, i sølibat, og nøt det. Så flyttet jeg til Oslo, startet Oslo Buddhistsenter, bodde alene og kjente at lysten på sølibat tørket gradvis inn. Jeg sa fra meg sølibat-løftene, ble samboer, gift, og pappa til en flott jente. For å få råd til dette utdannet jeg meg til gestaltterapeut og var i tillegg med på å starte et konsulentselskap. Livet var ganske fint.
En del av ordinasjonsløftene var å holde kontakt med andre ordensmedlemmer. I 2017 meldte jeg meg derfor på en meditasjonsretrett med Vessantara, en av mine hovedlærere. Det var lenge siden sist. Jeg husket ikke når.
Da merket jeg det – tørsten. Tørsten etter et åndelig liv. Jeg hadde vendt meg til et ‘ganske fint liv’ og glemt at livet kan være så mye mer. Retretten fikk meg til å huske alle vannhullene rundt meg: Gode samtaler, et ekorn i et tre, en stille stund på Ola Narr, solen på trærne i Botanisk Hage, en inspirerende tekst, og en årlig retrett.
Andrine Nordby Strømnes
Andrine Nordby Strømnes (22 år), førstekonsulent i SivilombudetFOTO: Sina Vestøl
– Jeg tror at vi alle i bunn og grunn søker de samme tingene.
Jeg blir fort oppmerksom på forskjeller, enten det er på jobb, når jeg står i kafeen på Gatenært eller bare går utenfor leiligheten vi bor i. Samtidig tror jeg at de iøynefallende forskjellene mellom oss ofte må vike for likhetene vi deler. Noen av menneskene jeg møter i hverdagen har tilsynelatende helt forskjellige liv fra mitt eget, men jeg tror at vi alle i bunn og grunn søker de samme tingene; omsorg, fellesskap, trygghet og frihet. Selv med ulike utgangspunkt tror jeg at vi har mer til felles med hverandre enn vi ofte tenker.
På en annen side synes jeg det er umulig å overse hvordan forskjeller påvirker ulike menneskers utgangspunkt for livsførsel, og for min egen del er det viktig å ta til ettertanke at det er et privilegium å kunne tilsidesette forskjeller. For noen er ulikheter en berikelse, mens for andre kan de være en kilde til utenforskap og urettferdighet. Å observere hvordan vi som samfunn møter forskjellighet har gjort meg mer bevisst på både mine egne privilegier og utfordringene andre møter. Det har formet måten jeg møter andre mennesker på, og hvordan jeg ønsker å bidra til fellesskapet rundt meg.
Notto R. Thelle
Notto R. Thelle (84 år), professor emeritius og forfatter
– Så skjer det at nettopp forskjellene gjør at verden blir større.
Like barn leker best, heter det. Men forskjellighet gjør verden større hvis man åpner seg for den.
I det små: Når jeg med min sørlandske tendens til å gå som katten rundt grøten med vage ord og tanker, gifter meg med en Oslo-jente som er vant til klar tale, kreves det forandring på begge sider. Det kan være krevende, men livet blir rikere.
I det større bildet: Når jeg som misjonær møter Østens religioner gjennom mange års studium og dialog, kan forskjelligheten virke overveldende. Hvordan gir man plass til et nytt språk, nye begreper og forklaringer som ikke uten videre lar seg forene med ens egen tro?
Så skjer det at nettopp forskjellene gjør at verden blir større. Jeg må gi rom for andres tydninger av livet, lytte meg inn til deres erfaringer og oppdager at de hjelper meg til å se nye sider av min egen tro. Jeg må definere tingene på ny og merker at mine samtalepartnere og venner på ulike måter setter spor i min egen troserfaring.
Forskjelligheten kan oppleves smertefull og krevende, men den har gjort min trosverden større enn den norske varianten jeg vokste opp med. Takk og pris for det!
Sigrid Rege Gårdsvoll
Sigrid Rege Gårdsvoll (38 år), vaktsjef i Vårt LandFOTO: Kristian Myhre
– Horisontene utvides og man møter flere som er forskjellig som seg selv.
Når man er ung, er forskjellighet tyngende og truende.
Da har man tre muligheter: Man kan file eller gjemme bort forskjelligheten som best man kan, for å forsøke å passe inn. Man kan akseptere sin forskjellighet og den sosiale begrensningen den fører med seg, med større eller mindre sorg og bitterhet. Eller man kan skru opp volumet – bruke forskjelligheten som både skjold og sverd og aggressivt dytte den opp i andres ansikt.
Jeg valgte den siste. ‘Se på meg, jeg er tjukk og kristen og flinkere på skolen enn deg’.
Det var isolerende, men ikke bare i negativ forstand. Isolasjon har nemlig også en annen betydning: Det pakker deg inn, holder deg varm, og beskytter deg gjennom vinteren.
Min forskjellighet gjorde meg ensom, men den holdt meg også varm gjennom det golde landskapet tenårene kan være.
Etterpå er det lettere. Horisontene utvides og man møter flere som er forskjellig som seg selv. Og så trenger man ikke isolasjonen mer.
