Teksten er også en del av vårt magasin Tørst 2025. Få det tilsendt helt gratis til din postkasse her.
Forestill deg en søndag morgen. Du står på kjøkkenet, håret til alle kanter, med en lunken kaffekopp i hånden. Søppelbøtta er overfylt – igjen. Du sukker. Du konfronterer partneren din: Er det virkelig så vanskelig å tømme den? Han trekker på skuldrene: – Jeg ser det ikke som et problem.
Og der er den. Ikke søpla, men kløften mellom dere. Den forskjellen som først virket som en velkommen kontrast til din egen væremåte, men som nå skjærer som en falsk tone i et ellers harmonisk stykke musikk.
Forskjellighet i kjærlighet er et paradoks. Vi forelsker oss i den. Vi trekkes mot den. Og vi går fra hverandre på grunn av den. Skal vi jobbe med den, strekke oss, prøve å forstå – eller bare leve med den?
Psykolog, forfatter og direktør ved Senter for familieutvikling, Mattias Stølen Due, har møtt utallige par som kjemper med nettopp disse spørsmålene.
– Det er ikke forskjelligheten som er problemet, men når vi gjør den andres forskjellighet til noe galt, sier han.
Han mener ikke at alt kan løses – men at vi kan øve oss i å møte forskjeller med nysgjerrighet og interesse, heller enn irritasjon.
"Kjærlighetens verste fiende er ikke hat – det er likegyldighet."
- Ane Øland Bækgaard
Forskjellighet: en gave og en anstrengelse
Tenk på de første månedene i et nytt forhold. Hun er spontan, du er strukturert. Dere ler av det, gir hverandre kjærlige kallenavn. Men et par år senere er det ikke lenger sjarmerende at hun aldri planlegger noe – nå føles det uansvarlig. Og den stabiliteten du bidro med? Hun føler seg kontrollert.
Når vi møter et menneske som ser verden annerledes, kan det vekke noe i oss.
– Åh, så interessant at du ser verden på den måten, sier Mattias.
– I starten synes vi forskjellene er eksotiske og spennende. Men så kommer hverdagen. Forelskelsen falmer. Nå er forskjellen ikke lenger spennende – den er slitsom.
Mattias Stølen Due
Mattias holder likevel fast ved at forskjellighet er en berikelse. Den gir oss nye perspektiver – selv om det er krevende å forstå og akseptere den.
– Hvis vi var like, ville vi hatt færre konflikter – men også mindre utvikling, mindre vitalitet, mindre dynamikk. Problemet oppstår når vi dømmer den andres annerledeshet, i stedet for å prøve å forstå den.
Hans tilnærming er terapeutisk: Vi kan lære oss å navigere i forskjelligheten. Lære å være nysgjerrige. Lære å lytte uten å gå rett i forsvar. Men han understreker at vi ikke skal være for raske med å inngå kompromisser. Vi må først forstå. Det er en forutsetning.
– Hvis vi alltid hopper rett til et kompromiss, risikerer vi å viske ut oss selv – og de forskjellene som gjør oss til den vi er. Har én et større behov for nærhet enn den andre, hjelper det ikke med et kjapt kompromiss. Vi må først forstå hverandres perspektiv.
Å gi opp – og likevel bli
Men hva hvis vi virkelig ikke klarer å forstå – eller rett og slett ikke interesserer oss for visse sider ved partneren vår?
Skal vi late som vi bryr oss? Finne et kompromiss? Eller bare gi opp?
Sogneprest Ane Øland Bækgaard har en annen innfallsvinkel. Hennes perspektiv er annerledes – men ikke nødvendigvis i konflikt.
Ane har snakket med mange par om kjærlighet, blant annet i NRK-programmet Størst av alt er kjærligheten. Hun har hørt mange si: “Vi var for forskjellige.”
Hun advarer mot å gjøre kjærlighet til et selvutviklingsprosjekt. Ifølge henne bruker vi for mye energi på å forhandle, justere og optimalisere – og glemmer at noe bare er.
– Vi må slutte å gjøre alle utfordringer i forholdet om til noe positivt eller til en læringsprosess. Det er tidsånds-bullshit, for å være ærlig, sier hun.
"Vi må gi mer slipp. Bruke mindre energi på å forstå alt – og mer på å romme det som er."
Hun har sett hvordan idealet om “det gode parforholdet” kan bli en kvelende forventning.
– Jeg synes ærlig talt det høres slitsomt ut, sier hun om ideen om å «øve seg i interesse for partnerens annerledeshet».
– Kanskje vi ikke alltid må være interessert – det viktigste er at vi er ærlige og bevarer en ekte, nær kontakt. Vi skal ikke late som.
Ane Øland BækgaardTine Bek
Ane mener vi må gi mer slipp. Bruke mindre energi på å forstå alt – og mer på å romme det som er. Å leve fullt ut med hverandre, som de menneskene vi faktisk er. Selv når det er tungt og uforståelig. Å akseptere – uten nødvendigvis å like.
– Vi kan høre hverandre, føle hverandre og ta hverandre på alvor – det er viktig. Men vi kan ikke alltid forstå hverandre eller bli enige. Det er frigjørende å slutte å ville endre hverandre – og i stedet romme hverandre, sier hun.
Hun forteller at hun sjelden kjenner følelsesmessig kjærlighet eller begeistring for mannens forskjeller – og omvendt. Men sier likevel:
– De sidene ved mannen min jeg av og til opplever som nesten fiendtlige – også dem må jeg ha en form for kjærlighet til, sier hun.
Hun viser til kjærlighetsbudet i kristendommen: Å elske sine fiender.
Kan vi vokse fra hverandre – og fortsatt henge sammen?
Kanskje finnes det visdom i begge perspektivene – i nyansene.
Vi frykter å vokse fra hverandre. “Vi ble for forskjellige,” sier mange som går fra hverandre. Men Mattias mener det sjelden handler om det.
– Vi vokser ikke fra hverandre – vi slutter å være nysgjerrige, sier han.
Han ser det som en kontinuerlig bevegelse – en vilje til å lære den andre å kjenne på nytt, igjen og igjen.
– Hvis vi tror vi forstår partneren vår fullt ut – da er det vi begynner å gli fra hverandre.
Ane deler delvis Mattias’ syn når hun sier:
– Kjærlighetens verste fiende er ikke hat – det er likegyldighet.
Men hun understreker at det ikke er avgjørende å forstå eller være interessert – snarere å bevare en ekte, uanstrengt kontakt.
– Jeg har utviklet meg mye gjennom årene. Mannen min har ikke vært så opptatt av selvutvikling og har ikke ønsket å følge meg på den reisen. Det har vært en sorg – jeg skulle ønske han engasjerte seg mer. Men vi har likevel bevart en dyp og omsorgsfull kontakt.
– Jeg har gått fra å ville kjempe for at forholdet skal være på en bestemt måte, til å gi slipp på mye mer, sier hun.
– Ikke for å gi opp kjærligheten – men for å gi opp ideen om at forskjellene må bli mindre.
"Vi vokser ikke fra hverandre – vi slutter å være nysgjerrige."
- Mattias Stølen Due
Den uunngåelige avstanden – å elske den vi aldri helt forstår
Et av kjærlighetens paradokser er at vi lengter etter å bli fullt ut forstått – samtidig som vi aldri kan forstå et annet menneske fullt og helt.
"Vi ser den andre i glimt – aldri i sin helhet"
- Ane Øland Bækgaard
Ane Øland BækgaardJens Peter Engedal
Noen mener dette kaller på nysgjerrighet: At vi må fortsette å stille spørsmål, lytte, prøve å se verden med den andres blikk. Andre mener vi må gi slipp på ønsket om å forstå alt – og heller romme, sanse, elske og leve med hverandre.
Kanskje er ikke kjærlighet en oppgave som skal løses, eller en gåte som skal forklares. Kanskje er det noe vi må lene oss inn i og bære sammen – selv uten å forstå eller være enige. Fordi vi har valgt hverandre.
Ane viser til Paulus’ ord i 1. Korinterbrev 13,12:
– Nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, men da skal jeg forstå fullt ut, slik jeg selv fullt ut er kjent.
For henne er dette en påminnelse: Vi kan aldri se den andre helt klart. Vi lengter etter å forstå og bli forstått, men det vil alltid være et slør mellom oss.
– Vi tror noen ganger at vi kan eie hverandres indre liv, men vi ser alltid bare bruddstykker. Vi ser den andre i glimt – aldri i sin helhet, sier hun.
Hun avslutter med å sitere Kathrine Lilleør:
– Forventer vi gleden i bestemt form – eller tør vi forvente den i ubestemt?
Og kanskje er det nettopp der kjærligheten prøves og styrkes: Ikke i øyeblikkene der vi speiler oss i hverandre og kjenner oss igjen – men i de øyeblikkene hvor vi ikke kjenner igjen den andre, og likevel velger å bli.
Kanskje er det i det å tåle det uforståelige, at kjærligheten viser sin styrke.
