Teksten er en del av vårt magasin Tørst 2025. Abonner gratis her.
Guilty pleasure
«Ordet ‘spiritualitet’ er litt formløst etter min smak,» sier artisten Nick Cave. «Det kan bety nesten hva som helst.»
Jeg har tygd mye på denne innvendingen. Hva er det med spiritualiteten som Areopagos alltid vil snakke om? Hvorfor vier vi måten mennesker uttrykker åndelighet på mer oppmerksomhet enn dogmatikken som ledsager – eller ikke ledsager – uttrykksformene? Som prest i Areopagos har jeg blitt fortalt at vi promoterer navlebeskuende, blodfattig åndelighet. Litt for sterke ord etter min smak, men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det ligger en kjerne av sannhet her. Trospraksis uten trosinnhold – hva er poenget?
I noen år jobbet jeg som menighetsprest i Oslo. Fra tid til annen tok jeg meg selv i å lengte etter den tomme kirken. Før dåpssamtaler, for eksempel, etter at lyset var tent og kaffen satt frem. Å sitte der og dvele ved akkurat dette, traff meg med en tyngde jeg ikke helt klarte å anerkjenne. Jeg merket hvordan noe rørte seg i meg, begynte å sette av tid til det, men klarte ikke å eie det. Dette unyttige, men forunderlig livgivende, forble en slags åndelig guilty pleasure jeg holdt for meg selv.
Jo Hegle Sjøflot, musiker og prest i AreopagosFOTO: Sina Vestøl
Det som ligger under
Anerkjennelse kom fra uventet hold. I 2022 gav den australske artisten Nick Cave ut samtaleboken Faith, Hope and Carnage («Tro, håp og blodbad»). Da jeg leste den i år, møtte jeg en kunstner med en besnærende teologisk magefølelse. Sentralt i boken er sorgen over sønnens tragiske dødsfall i 2015. Arthur Cave ble bare femten år gammel. Nick Cave forteller åpenhjertig om hvordan dette endrer hans forhold til mennesket, kunsten og Gud.
«Alle sangene mine springer ut av en åndelig lengsel,» sier han. Det kommer ikke som noe sjokk på fansen, men Arthurs død har gjort det åndelige rommet større. Med sorgen som omdreiningspunktet reflekterer han over musikkens rolle. Jeg senker lesehastigheten og suger til meg hvert ord. Her aner jeg en åndsfrende. Cave skriver:
I think that music has the ability to penetrate all the fucked-up ways we have learned to cope with this world – all the prejudices and affiliations and agendas and defenses (…) – and get at the thing that lies below. [i]
Musikkens evne til å skjære igjennom er eiendommelig. Før en begravelse sier jeg kanskje til meg selv at jeg ikke skal gråte. Men så kommer musikken, og så kommer tårene. Sorg og musikk er et potent tospann. Caves poeng er at dette ikke er et emosjonelt sidespor vi lokkes ut på før vi kommer til oss selv igjen. Snarere tvert imot. Vi er sjelden mer oss selv enn her, og nærmere kjernen i vår eksistens enn det vi gir våre tårer anerkjennelse for. Han skriver videre:
Perhaps grief can be seen as a kind of exalted state where the person who is grieving is the closest they will ever be to the fundamental essence of things. [ii]
Å erfare verden uten strategier og pretensjoner, som preger sinnet lik tennisballer i en tørketrommel, kan være som å slippe ut av et fengsel du ikke visste om før dagen du uventet myser mot solen utenfor murene og innser hvor du har vært frem til nå. Dette er veien til what lies below, som Cave uttrykker det. Under det vi klynger oss til finnes en mer virkelig virkelighet. De fleste av oss slipper ikke taket frivillig, men sorgen kan være en brutal fødselshjelper. Du må dø fra deg selv for å bli født på ny. Psykologien har gitt oss begrepet ego-død. Mystikerne snakker om kenosis (gresk; ‘uttømming’ av selvet). Cave bruker den moderne kristne mystikeren Cynthia Bourgeault når han snakker om hvordan dette også er tilgjengelig gjennom bønn.[iii] Krise er heldigvis ikke eneste vei.
En tentativ tå
Hva finner Cave her? Det lar seg ikke umiddelbart kommunisere. Der egoet reiser sin bolig er språket både hammer og spiker. Utfordringen med å sette ord på what lies below uten at ordenes reisverksfunksjon skjuler nettopp det de skal vise, er årsaken til at poesi finnes (og grunnen til at Jon Fosse skriver så rare bøker). Friheten og nærværet som rommes av det ordløse dypet, er en skatt mer verdt enn alt du kan eie, ifølge vitnesbyrdene. Ikke sjelden tyr de til ordet Gud.
Derfor kan Nick Cave – til tross for betenkeligheten med termen ‘spiritualitet’ – snakke med stor entusiasme om de små ting; å gå inn i en kirke, tenne et lys og sitte i stillhet. Handlinger som er i berøring med dette andre.
Going to a church and lighting a candle for someone. That, for me, is like putting a tentative toe into that particular space. [iv]
Slik får jeg behandling hos Nick Cave for min forlegenhet. Menneskehjertets lavmælte uttrykksformer når dypt, og hvem vet hvor min lille lengsel kan føre meg? Om den tomme kirkes stillhet forkynner Guds herlighet, kan tåen jeg utprøvende dypper ned i mysterievannet, meget vel være begynnelsen på åndens fulle neddykking.
i] Nick Cave og Seán O’Hagan, Faith, Hope and Carnage, Canongate Books, Storbritannia 2022 s. 24 (min uthevelse)
ii] Ibid. s. 31
iii] Ibid. s. 39
iv] Ibid. s. 39 (min uthevelse)
