Teksten er en del av Areopagos' magasin Tørst 2026. Abonner gratis her.
Med elegante, uanstrengte og fløyelsmyke bevegelser, ser jeg en slags dans skje rett foran meg. Myke bevegelser, men likevel med retning og kraft. Ingen eksplosivitet, men flyt. Tai Chi heter det. Det er et vakkert skue.
Fader Chan, en katolsk prest, er kommet til fjellet der Kristusvinden blåser i Hongkong. Han skal lære de nordiske vikingene fra Vesten om Tai Chi. Først en liten bolk teori, så fikk vi se hvordan Tai Chi skal se ut, deretter skulle vi selv praktisere.
Jeg har vært aktiv hele livet og mestrer fotball, turn og olympisk løfting ganske bra. Jeg kan sjonglere og tror selv jeg har god balanse. Selvtilliten var med andre ord ganske god. Dette fikser jeg bra, tenkte jeg. Jeg lyttet til Fader Chans ord og så hans medarbeidere vise Tai Chi. Alt var skjønt og jeg skjønte det. Så kom min tur. Vi fikk en liten stafettpinne hver som vi skulle holde mellom håndflatene våre, mens vi bevegde oss dit «vinden blåste».
Jeg fant ingen flyt. Jeg kjente ingen vind.
Min trening har vært eksplosivt. Et helt liv med eksplosiv styrke. Rykk, vending, støt! Intervaller har vært min trening. Hele kroppen min strittet imot den glidende harmoni. «Her skal det smelle!», sier kroppen. Jeg prøvde å finne flyten, men jeg fant bare ingen flyt. Jeg søkte harmoni, men fant ingen harmoni – ingen ro.
Etter 10 minutter sa Fader Chan til meg: «You are struggling.»
Det var en frustrerende opplevelse. Jeg fikk det ikke til. Så bittert.
Alle de nordiske deltakerne og de fra Hongkong fikk dele sine opplevelser med 10 minutter Tai Chi. Det var den ene herlige fortellingen etter den andre. Til slutt fikk jeg ordet, og alt jeg kunne si var som Fader Chan sa: «I am struggling.»
Heldigvis var vi ikke ferdige. Vi gikk ut på gresset i den milde novembersola og fortsatte der vi sluttet. Jeg fortsatte å streve, men med tiden skjer det noe med meg. Kroppen samlet seg og fant retning. Tankene sank ned i følelsene, tiden falmet og jeg bare var. Jeg var en elv, en vind, et pust. Med ett hadde det gått 20 minutter og jeg var hekta.
Den som titter inn i kjøkkenvinduet mitt på kveldene, vil se en norsk mann i 40-årene med en pinne mellom håndflatene bevege seg med rolige flytende bevegelser. Han sliter fremdeles litt. Likevel, en sjelden gang faller han plutselig til ro og glir gjennom rommet med en kraft han ikke bærer, men selv blir båret av.
