Jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan det har vært å delta på Areopagos’ månedlige praksissamlinger, med det mystiske navnet operatio divina. Operatio divina betyr «Guddommelig handling», og er en metodikk som Etter Kristus har utviklet til bruk i små og store grupper, som en hjelp til å oversette bibeltekster til praksis her og nå.
En hjelpende hånd
Det at jeg en dag i januar befant meg på vei til en sånn samling, har sin bakgrunn i en sterk, åndelig erfaring og et behov for å koble meg på den levende Guds plan med livet mitt. Det høres fryktelig pompøst ut, men like fullt. Det var en overveldende prosess, og jeg kikket meg fortumlet rundt etter en hjelpende hånd. Dermed ble det sånn at jeg kontaktet Stian Kilde Aarebrot, som er prest og leder for trospraksis i Areopagos.
«Hjelp,» sa jeg. «Jeg har blitt en kristen, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en gjennomgripende trang til å søke Guds nærhet. Jeg ønsker å lage meg noen trosvaner og finne noen praksiser jeg kan ta med meg ut i dagene som kommer.»
Stian visste råd. Han ba meg om å dukke opp på en samling på operatio divina. På veien tilbake til bilen, gikk jeg innom St. Olavs bokhandel og plukket opp boka Kjennetegn av Magnus Malm. Boka har undertittelen Å søke Guds nærvær i en kaotisk tid, og lå der og lyste mot meg som om den var akkurat den boka jeg trengte. Og det var den.
Jeg har tenkt mye på hvorfor det var så viktig for meg, dette med praksis og trosvaner. Jeg tror at jeg trengte det så inderlig på grunn av omveltningen som hadde skjedd inne i meg. Det føltes altfor viktig til å kun settes av til søndag formiddag, der jeg hadde begynt å gå i den lokale kirken. Endringen som hadde skjedd inne i meg, krevde noe av hele min måte å være i verden på.
Å fange opp Guds stemme
Om morgenen hadde jeg vært vant til å gripe telefonen fortsatt delvis i søvne, slå av alarmen, gni søvnen ut av øynene og gå rett inn på nyheter eller siste oppdateringer på sosiale medier. De aller fleste må vel være enige i at det er usunt for et menneske å alltid starte dagen med støy og inntrykk fra mobilen.
Morgenen. Tiden på døgnet da du nettopp har vært dypt inne i din egen underbevissthet, der på puta di, med bustete hode, mer lik et lite barn enn på noe annet tidspunkt i løpet av dagen. Før krigene og kampene vi kjemper tar over hjernen vår igjen. Og før alle stemmene utenfra begynner å rope til oss med krav, påminnelser og forslag.
Hva om jeg lar meg fange opp av Guds stemme før noe annet rekker å komme inn, tenkte jeg. Med boka til Malm kom et armbånd med symboler av tre. En liten krybbe, et kors og en ring.
Jeg bestemte meg for å gripe tak i ringen med symboler der på nattbordet, før jeg i det hele tatt rakk å åpne øynene. Jeg tredde ringen på lillefingeren og resiterte en av bønnene som var foreslått som morgenbønn:
Jesus Kristus
Du som er og som var og som kommer. Herre over alt og alle.
Velsignet er du.
Du er det troverdige vitnet. Den førstefødte blant de døde. Herre over jordens konger.
Velsignet er du.
Du som elsker oss, og har fridd oss fra våre synder med ditt blod.
Velsignet er du.
Du var død, men du lever i all evighet. Og har nøkkelen til døden og dødsriket.
Jeg legger fram for deg alt jeg har sett, alt som er og alt som kommer til å skje. Fordriv min frykt og vekk min kjærlighet.
Så jeg bekjenner ditt navn
Holder fast ved ditt ord
Hører din røst
Og åpner for ditt nærvær.
Hver morgen gjorde jeg dette. Til jeg kunne det utenat, og så fortsatte jeg, og det pågår fremdeles. Prøv å gå inn på reels eller begynn å scrolle, eller les om gårsdagens galskap, etter at du har framsagt den teksten der. Det føles nesten som en forbrytelse, i hvert fall som en kontrast du ikke ønsker å oppleve. Isteden får du lyst til å strekke kroppen, rusle inn på kjøkkenet og sette over kaffen. Takke Gud for fuglene og fransk espresso. Åpne vinduet og snuse inn lufta.
Praksiser for hverdagen
Så ble det mandag og jeg var klar for operatio divina. Jeg visste at vi skulle møtes i Oslo Vestre Frikirke, der Kraftverket menighet har sine gudstjenester.
Samlingen går ut på at vi tar for oss et utvalgt skriftsted. Vi leser teksten flere ganger, mediterer og reflekterer. Og så skal vi forplikte oss til noen handlinger, som vi skal ta med oss ut i livet vårt. Det skal helst være både daglige og ukentlige praksiser. Det kan være hva som helst som føles interessant å prøve, eller som en tenker at en kan ha nytte av.
Jeg var spinnvilt engasjert, ivrig etter å leve ut troen i hverdagen. Ikke det at det var en konkurranse, men jeg skulle uansett vinne den.
Vi skulle finne praksiser til historien om Jesus og kvinnen som hadde begått ekteskapsbrudd. Vi snakket om steiner, og hvordan en litt oppgitt Jesus skrev i sanden og ba de som var syndfrie om å begynne å kaste. Vi var enige i gruppa om at heller ikke vi kunne fordømme denne kvinnen.
Brente fyrstikker
Etter å ha tenkt meg om en stund, bestemte jeg meg for å lage kunst. Mine kunstneriske evner er begrensede, men likevel. Kunst skulle det bli. Motivet skulle være knyttet til fortellingen. Jeg skulle delvis tegne med brente fyrstikker, for i løpet av dagene mine som lærer på en ungdomsskole, skulle jeg tenne en fyrstikk hver gang jeg tenkte noe om et annet menneske, som jeg strengt tatt ikke hadde noen grunn til å tenke. Fyrstikkene skulle bli med hjem i veska, og om kvelden skulle jeg tegne i bildet mitt. I tillegg skulle jeg ta bilder av steiner, be med bønne-armbåndet mitt fire ganger om dagen og finne gode nyheter om kjendiser jeg mislikte.
Tenker du at dette ble litt mye? Du har rett. Det ble jo selvsagt altfor mye.
Jeg løp rundt på skolen og tente fyrstikker uten noen opplagt grunn, og tok bilder av steiner ute i skolegården på underlige tidspunkt. Det florerte snart et rykte om at jeg hadde flere skikkelig løse skruer i hodet.
I tillegg skulle jeg jo be disse bønnene fra boka til Magnus Malm. Jeg gjorde ikke annet enn å se på klokka, alarmen ringte ustanselig og hvilken bønn var det nå igjen? Og hvor skulle jeg be? I bøttekottet?
I de neste ukene gjorde jeg noen endringer og fant en bedre balanse. Senere ble jeg med på flere runder. Det er utrolig fint å ha med seg et skriftsted ut i verden, vite at hver eneste dag, så skal jeg koble meg på Jesu ord og bringe det ut i praksis.
De siste månedene har jeg malt og tatt bilder av steiner, tent fyrstikker, lett etter Jesus i skogen bak huset, tegnet Maria Magdalena gråtende ved graven og vært på fest med Levi. Jeg har fylt ny vin i gamle skinnsekker, eller lett febrilsk etter tegn på at visse verdensledere ikke bare er én ting.
Røtter som holder meg fast
Og så har jeg bedt. For en kraft som er tilgjengelig for oss mennesker hvis vi tar bønnen inn i livet vårt. Jeg tenkte alltid på bønn som noe folk først og fremst gjorde hvis de var i krise eller når de trengte hjelp med noe.
Tenk at det går an å ta så feil. «Å be er å konfrontere kaoskreftene som truer livene våre», skriver Malm. «Den heler våre avrevne røtter og gir oss nytt feste, retning og håp.»¹
Og jeg trengte å konfrontere. Jeg trengte å heles. Helt konkret, så har jeg opplevd at bønnepraksisene mine har roet meg ned, gjort meg lysere til sinns og modigere. Mer robust også. Jeg ser at jeg er en del av noe som er enormt mye større enn meg selv, at jeg får næring av røtter som holder meg fast.
De siste månedene har jeg bedt mer enn jeg har gjort i hele resten av mitt liv. Og for å ikke virke overdrevent from, så hører det med til historien at jeg overhodet ikke ba en eneste bønn i løpet av førti år.
Inn i mysteriet
Denne påsken er forresten den beste påsken jeg har hatt også. Gjennom det meste av mars og gjennom den stille uke, var det Maria Magdalenas møte med Jesus ved graven som var skriftstedet vi skulle ha med oss. For meg var det enormt sterkt, jeg leste daglige tekster av Peter Halldorf gjennom hele fastetida, fra boka hans Inn i mysteriet. Jeg fulgte hele historien så tett som aldri før. Jeg levde meg inn i hvor sliten og forvirret Maria Magdalena må ha vært, der hun stod sønderknust ved en tom grav.
Hvor var mesteren hennes, hvor hadde de gjemt ham? Og så var det Jesus, og ikke gartneren som snakket til henne. Hun skjønte det da han sa navnet hennes.
Jeg var med på sorgen og den tunge stemningen i en mørklagt Siggerud kirke på langfredag. Jeg følte på tomheten på lørdagen, og den intense gleden på 1. påskedag, med Deg være ære og det hele.
Tenk å kunne sende en melding da, til dem som var i gruppa mi i operatio divina.
Kristus er oppstanden!
For et mysterium og for en grenseløs nåde.
Og så tenkte jeg litt på Maria igjen, og hvordan hun kaller Jesus for «Rabbuni», da hun skjønner at det er Ham som står der foran henne. Og så kunne jeg forestille meg at det var mitt navn han sa.
«Rabbuni!», kunne også jeg svare da. Det er Jesus, jeg kjenner ham igjen.
1 Malm, Magnus (2013) Kjennetegn – å søke Guds nærvær i en kaotisk tid
