"Jeg har nesten aldri fått til å lese jevnlig i Bibelen, noe som lenge har vært en kilde til dårlig samvittighet og lav tros-selvtillit. I kristenkulturen jeg vokste opp i, var det opplest og vedtatt at det personlige andaktslivet var selve bærebjelken i den kristne troen. Og andaktsliv var først og fremst bibel og bønn. Så hvordan skulle det gå med meg, når jeg ikke bare snublet i startblokkene, men også sjanglet og jevnlig falt i dette personlige kristenløpet som var ment å skulle vare livet ut?"
Slik innleder Stian Kilde Aarebrot sin nye bok, som har fått tittelen "Høre. Gjøre- Plastisk bibelbruk", som slippes på Verbum forlag 23. juni.
Dette er Areopagos-prestens sjette bok, og en naturlig fortsettelse av boka "Kunsten å forme livet- Plastisk teologi", som kom i 2018 og handlet om hvordan vaner former livene våre. I "Høre. Gjøre", tar Aarebrot for seg hvordan bibellesning kan gå fra å være en tørr plikt til noe som potensielt kan forandre livet. Stikkord er samlesning, og nærhet til hverdagen.
Aarebrot er ansvarlig for trospraksis i Areopagos, og vil holde et eget seminar på sommerfestivalen vår lørdag 2. juli, om det han kaller operatio divina- kunsten å omsette bibellesning til handling. Der vil det også være anledning til å stille spørsmål og kjøpe signert bok.
Mens du venter på det, kan du lese et lite utdrag her:
I et foredrag om arven etter Karl Ludvig Reichelt, grunnleggeren av det som i dag er stiftelsen Areopagos, fortalte professor Notto R. Thelle om sin egen tid som misjonær og forsker i Japan på slutten av 60-tallet. Hans pietistisk-kristne bakgrunn hadde ikke forberedt ham for et meningsfylt møte med buddhismen, mente Thelle. Det handlet ikke om mangelen på kunnskap; slike hull kunne uansett tettes med ytterligere studier. Problemet, erkjente Thelle, var at hans egen tro manglet dybden som kunne gjort ham i stand til å møte mahayana-buddhismens erfaringsdimensjon.
Som student ved det buddhistiske Otani University i Kyoto hadde Thelle tidlig i oppholdet fått mulighet til å samtale med en zen-mester. Zen-mesteren viste seg å være godt bevandret i Bibelen og ønsket å snakke med Thelle om Jesu ord fra Bergprekenen om at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen. «Hva betyr disse ordene?» hadde han spurt. Thelle så umiddelbart en mulighet til å dele evangeliet og begynte å fortelle om Guds kjærlighet til menneskene. At Gud er vår far, og at vi er hans barn. «Jeg vet det», hadde zen-mesteren svart, «men hva betyr det?» Thelle forsøkte å forklare fra en ny vinkel. Han begynte å fortelle om troen på Guds forsyn. At vi ikke har noe å frykte fordi Gud tar vare på oss, slik han tar vare på liljene på marken og fuglene under himmelen. Zen-mesteren avbrøt resonnementet: «Ja, jeg vet alt det der, men hva betyr det?» I foredraget fortalte Thelle at zen-mesteren forsiktig, men bestemt skrellet bort forklaringene hans, som avslørte «tynn teologi, teorier og tomme ord». Zen-mesterens poeng, mente Thelle, var ikke å ydmyke ham eller stille spørsmål ved troen hans: «Han ville bare vite virkeligheten bak ordene. Hvordan kunne jeg uttrykke elementære kristne innsikter uten å gjøre bruk av teorier, fromme ord og intelligente forklaringer?»
Når jeg hører «Hva betyr det?», dreier mitt vestlig-skolerte hode automatisk betydningen i retning av: «Hvordan tolker du det? Hvordan forklarer du det?» Zen-mesteren, derimot, hadde med sine gjentagende spørsmål forsøkt å hente teksten ned fra de høye sfærer og inn i livet her og nå. Spørsmålene inkarnerte teksten – orda ble kjøtt. Hva betyr teksten for livet ditt? Når jeg begynner å utforske hva svaret på det spørsmålet kan være, blir ikke troen lenger en satellitt. Da får troen bakkekontakt. Da legges ord i jord.
