Torsdag 29. september ble det feiret økumenisk ørkenmesse i Oslo sentrum baptistkirke, med Peter Halldorf fra den økumeniske kommuniteten i Bjärka-Säby i Sverige som liturg. Messen var et samarbeid mellom baptistkirken, Bjärka-Säby, Areopagos og United Oslo. Møtesalen var nesten fullsatt av mennesker som ønsket å trenge dypere inn i den ortodokse gudstjenestens mystikk. Og det hele begynte med litt undervisning.
-Den gudstjenesten som vi folkelig pleier kalle for ørkenmessen, har sin bakgrunn i at den kommer fra de kirkene, og ikke minst klostrene, der ørkenen spiller en viktig rolle, sa Peter Halldorf.
Lyset fra de troendes ansikter
Han forklarte at skillet mellom kirkene i vest og øst, som oppsto veldig tidlig, i utgangspunktet hadde med språket å gjøre. Mens østkirken holder sin liturgi på gresk, skjer det hele på latin i vestkirken. Men forskjellen handler også om forståelse av språket. Og selv om Halldorf ikke ville overdrive forskjellen, mente han at det mest åpenbare handler om hvordan språket brukes.
-Vi i vest, også på troens og religionens området, stiller i veldig høy grad ja -og nei-spørsmål. Vi tenker nesten at troen er svar på et spørsmål. «Bare jeg får svar på det og det spørsmålet, kan jeg tro.» Men slik er det sjelden, sa han, og fortsatte:
-Det betyr ikke at språket og spørsmålene ikke er viktige. Men kanskje finnes det i østlig tradisjon en større forståelse for at språket aldri er tilstrekkelig. I øst får troen sin forklaring, ikke gjennom fornuftige svar på rasjonelle spørsmål. men gjennom lyset som stråler fra de troendes ansikter.
Han smilte.
-Og jo lenger man trenger inn i denne hemmeligheten, jo mindre forstår man.
Halldorf gikk derfor ikke mer inn på hva de forskjellige messedelene inneholdt og betød, og tilhørerne fikk heller ikke utdelt detaljerte program i forkant av messen. Det, forklarte Halldorf, hadde å gjøre med at messen ikke skulle være en forestilling. Og det viktigste med messen er nettopp ikke å forstå hva som skjer, men å være aktivt deltakende og tilstede, og la det som skjer forandre en innenfra.
Klærne som tildekker og avslører
-Den ortodokse gudstjenesten er lengre, tar lenger tid. Man kommer også inn i en hendelse, noe som pågår. Ikke et program. Liturgien kan sammenlignes med en klesdrakt. Gud kommer til oss, forkledd. Hvordan er det med klærne, jo, de både tildekker og avslører. Slik er det også med liturgien. Og når man tilvenner seg liturgiens form, merker man også hvordan det åpner seg. Man aner mer og mer hva som finnes innenfor klesdrakten. Her ligger det en hemmelighet i det vi kanskje ikke tenker så mye på, nemlig at liturgien aldri forandres, sa Halldorf.
Han snakket om de liturgiske klærne, de hvite tunikaene, dåpens klesdrakt. Klærne er en synlig påminnelse om at vi alle er ikledde Kristus.
-Dermed er vi alle Guds og Kristi prester. Her er vi alle prester som feirer gudstjenesten sammen, sa Halldorf.
Han nevnte den ortodokse teologen Alexander Schmemann, som for Halldorf har vært en viktig hjelper til å forstå de ortodokse messeleddene og teologien. Men det aller viktigste, i første omgang, er å oppleve messen sammen med de andre troende. Man skal tilvenne seg messen, sa Halldorf, på samme måte som man skal tilvenne seg å leve i Guds nærvær.
- En innvending fra moderne mennesker er at man trenger fornyelse. Denne liturgien er 15-1600 år gammel. Det vekker et interessant spørsmål. Hva er fornyelse? Kan det enda mer handle om å trenge dypere inn i det vi allerede har? Og med den måten å tenke på, blir det viktig at den ytre formen er den samme, sa Halldorf.
Feiring av død og oppstandelse
Han fortsatte med å forklare at messen først og fremst er en feiring, ikke et sted å gå for å bli følelsesmessig berørt eller få svar på teologiske spørsmål. Og en feiring består av to elementer; nemlig en hendelse, og et fellesskap som feirer denne hendelsen. Fellesskapet er de troende, og hendelsen er Kristi påske; hans død og oppstandelse. Og messen er en måte å tre ut av tid og rom, slik at man er sammen med Kristus i denne hendelsen, hver eneste gang messen feires.
-De første kristne gjorde søndagen til sin primære gudstjenestedag. De erstattet ikke sabbaten med søndagen, men tilførte en annen dag, nemlig morgenen etter sabbaten. Hvorfor? Jo, fordi da kom kvinnene til graven og fant den tom. Vi er på den andre siden av oppstandelsen. Vi feirer dette, ikke bare som et minne om det som har skjedd, men vi feirer vår egen død og oppstandelse, fordi Kristus bor i oss. Liturgiens tempo er presens. Nå, i dag. Det er derfor liturgiens viktigste ord er : "I dag."
