Teksten er en del av Areopagos' magasin Tørst 2026. Abonner gratis her.
Hør mer om Tekstmøter på vår sommerfestival 5.-7. juni i Oslo.
För gud böjer jag inte knä,
men vid källan jag böjer mig ned
för att släcka min törst efter det som
jag inte kan fatta men som jag vet finns.
– Pär Lagerkvist
Det er en stille tirsdagskveld i menighetssalen. Bordet er enkelt, men omsorgsfullt dekket. Tekannene står klare, det finnes halalsmørbrød, nøtter og frukt. Rundt deg sitter mennesker fra ulike religiøse tradisjoner: en imam fra den lokale moskeen, en deltaker fra byens jødiske miljø, to buddhister og flere fra kirkens egen bibelgruppe. På bordet ligger fire tekster: noen vers fra Tanakh (Jonas bok), et utdrag fra Det nye testamentet (Johannesevangeliet), en sure fra Koranen (Sura Al-Insan / Mennesket) og et utdrag fra Mittasutta, Samyutta Nikaya. Alle handler de på hver sitt vis om temaet empati.
Menneskene i menighetssalen denne tirsdagskvelden er samlet rundt Tekstmøter — en dialogpraksis som skaper rom for å lese hellige skrifter sammen. Målet er ikke å enes om én sannhet, én tolkning osv., men å forstå hverandre bedre gjennom tekst og samtale. Som kristen vil jeg kunne legge til at det hjelper meg å forstå mer av Gud og – “det som jag inte kan fatta men som jag vet finns.” For, hvis jeg skal ta på alvor at mennesket er skapt i Guds bilde, blir min neste ikke blott en som enten avkrefter eller bekrefter min væren i verden, hun blir selve speilet, eller vinduet om du vil, inn i denne eksistensen som jeg ikke kan forstå, men likevel søker.
Hvorfor er det viktig at vi i Tekstmøter ikke søker å bli enige om hva en tekst sier? Og hvorfor er det noe av denne uenigheten vi ønsker å gi rom for? Det er viktig fordi det er “typisk skandinavisk” å vegre seg for å stå i uenighet. Denne vegringen vokser frem som en stadig større utfordring i alt relasjonelt, religiøst og politisk arbeid, men vi må ikke miste av syne at forskjeller kan være en drivende og skapende kraft i kirke og samfunn. Teksten du nå leser er mitt forsøk på å dele litt om denne nye dialogpraksisen vi har jobbet frem – kanskje er det flere der ute som kunne tenke seg å prøve den ut?
FOTO Sina Vestøl
Not consensus, but friendship
Utgangspunktet for Tekstmøter er en metode som kalles Scriptural Reasoning (SR) og den metoden ble utviklet på 1990-tallet av blant andre den jødiske teologen Peter W. Ochs og den kristne teologen David F. Ford. Ochs, med bakgrunn i jødisk teksttradisjon, hentet inspirasjon fra chevruta — den klassiske jødiske praksisen der to personer studerer tekst sammen, stiller spørsmål og lar teksten utfordre dem begge. De stiller spørsmål som “hva betyr dette for deg? Hva betyr dette ordet i denne sammenhengen? Er det noe som overrasker deg i teksten?” Denne praksisen er preget av fortolkningsmessig ydmykhet: Teksten eies ikke av én tolkning, men åpner seg i møtet mellom ulike perspektiver. Ochs så hvordan slike prinsipper kunne anvendes i interreligiøse møter og dialogarbeid— slik at jøder, kristne og muslimer kunne dele sine tekster i et felles rom uten å miste forankringen i egen tro.
David F. Ford har vært en sentral drivkraft i spredningen av SR og formulert metodens kjernemotto: “Not consensus but friendship.” Ford understreker at hensikten ikke er å utviske forskjeller, men å bygge relasjoner som tåler uenighet. Han benytter metaforen “teltet” for å beskrive SR-samlingen — et midlertidig, gjestfritt rom hvor deltakere fra ulike tradisjoner kan møtes som både verter og gjester i hverandres tekster. I publikasjoner som An Interfaith Wisdom og The Promise of Scriptural Reasoning utdyper han hvordan denne praksisen fremmer teologisk dybde, relasjonsbygging og fredsskapende arbeid i lokalsamfunn.
Ved University of Cambridge har SR vært en integrert del av interreligiøs utdanning og offentlig dialog. Her arrangeres workshops, seminarer og studiegrupper hvor studenter, akademikere og religiøse ledere møtes for tekstlesning og refleksjon. Disse SR-øktene anvendes som pedagogiske verktøy i kurs som trener studenter i tekstnær hermeneutikk og interreligiøs lytting, samtidig som de åpner for dialog med lokale religiøse av ulik art. Eksemplene illustrerer hvordan SR kan forankres både akademisk – gjennom litteratur og veiledet praksis – og dialogisk – gjennom åpne studiesirkler.
I en annen sammenheng har Rose Castle Foundation brukt SR som metode for forsoning og fellesskapsbygging lokalt og globalt. På Rose Castle-retreater kommer religiøse ledere, sivilsamfunnsaktører og beslutningstakere sammen for tekstlesning i trygge omgivelser. SR blir her et rammeverk for konflikttransformasjon: deltakerne leser både egne og motpartens tekster, og gjennom strukturert dialog bygger de gjensidig innsikt, anerkjennelse — og i noen tilfeller konkrete samarbeidsavtaler. SR fungerer ikke som en vei mot teologisk enighet – dette er ikke en synkretistisk visjon – men som en vei til emosjonell forståelse og praktisk samarbeid.
FOTO Sina Vestøl
Når vi i Areopagos har valgt å kalle denne metoden for Tekstmøter og ikke Scriptural Reasoning så handler dette om at vi har ønsket å stå frie til å tilpasse metoden til vår egen kontekst, men vi står likevel i en SR-tradisjon.
En Tekstmøtekveld kan begynne med at én deltaker leser sin tekst høyt, mens andre lytter – ikke for å finne feil, men for å forstå hvordan teksten lever i den andres tro og liv. Deretter følger en refleksjonsfase før åpne spørsmål starter runden: “Hva betyr dette verset i din tradisjon?” “Hva minner det deg om i dine egne tekster?” Disse spørsmålene inviterer ikke til teologisk konfrontasjon, men til å la seg berøre og utfordre.
Kjærligheten til nesten er å gi rom
Med Areopagos’ forankring i Den norske kirke har jeg reflektert over hvordan dette også kan se ut i en kirkelig kontekst og for kirkens kall til dialog i sitt lokalsamfunn. For en prest i folkekirken kan Tekstmøter være et dypt meningsfullt verktøy. Det gir rom for dialog i menighetens mangfoldige virkelighet, ikke bare som forkynnelse, men som gjestfri praksis der Guds ord speiles i andres ord. Denne dialogiske praksisen skaper et diakonalt rom for tillit og baner vei for et konstruktivt arbeid i møte med de helt konkrete utfordringene (og velsignelsene) et flerreligiøst samfunn byr på.
FOTO Sina Vestøl
En kveld med Tekstmøter avsluttes ikke i teologisk enighet. I stedet ryddes forhåpentligvis tekoppene bort i en stemning av fornyet gjensidig forståelse. Og kanskje kan man ende opp der jeg en gang sto, da jeg fikk ta imot ordene fra en muslim som etter en runde med Tekstmøter sa: “Jeg tror vi forsto hverandre litt bedre i dag, selv om vi leser ulikt.” Eller som da jødinnen etter imamens koranresitering utbrøt “jeg hadde ingen aning om at det skulle være så vakkert å lytte til Koranen.” Ordene bærer et evangelisk ekko – at kjærligheten til nesten også kan uttrykkes gjennom å gi rom for dennes tro og hellige tekst. Og da er vi tilbake der vi startet. For dette er grunnmuren i et kristent dialogarbeid; jeg søker min neste i min søken etter Gud – “det som jag inte kan fatta men som jag vet finns.”
Har du noen spørsmål eller vite mer om tekstmøter? Ta kontakt: aje@areopagos.no
