Stian Kilde Arebrot
prest og forfatter
ansvarlig for trospraksis i Areopagos
Denne teksten ble først publisert i avisen Vårt Land 22. juni 2021.
Selvopptatthet og passivitet overfor en verden som trenger oss er en grøft vi alltid risikerer å havne i, enten det handler om mindfullness, Bach eller birkebeiner-trening.
Meditasjon på sitt beste gjør oppmerksom slike blindsoner.
Onsdag 16.juni skrev Olav Egil Aune på kommentatorplass i Vårt land at «Meditasjon som skal minske selvsentrering, fører ofte til det motsatte». Aune har gode poenger når han skriver om «hvor lett det er å fortæres av vårt eget speilbilde» og at «første skritt ut av spirituell narsissisme er antakelig å være oppmerksom på å unngå narsissisme».
Det er jeg helt enig i. Å være oppmerksom på disse grøftene bør alle være. For de er der naturligvis.
Men det gjelder uansett hva en driver med – selvkosen kan alltid ta overhånd.
Det finnes sikkert Bach-fantaster som hadde hatt godt av å frigjøre seg fra orgelpiper for en stund, for heller å bruke mer energi på å gjøre verden til et bedre sted. Men er det fruktbart å sette Bach og altruisme opp mot hverandre? Neppe.
Mitchell Griest, Unsplash
Forskning sier...
Aune viser til forskere ved universitetet i Nijmegen som har påvist at «følelsen av å være bedre enn andre mennesker, stiger i takt med en usunn selvfølelse.» Ja, forskning sier mye.
Forskning, det vil si Sara Lazar ved Harvard university, sier for eksempel at folk som ber eller mediterer har mer grå substans i hjernen, som på godt norsk betyr større kapasitet, både i prefrontal cortex, der fokus og viljestyrke sitter, og i den delen av prefrontal cortex som heter fremre cingulum cortex, der empatien sitter.
Meditasjon kan og knyttes til vandring.
Skygge for empatien?
Et av kontrollspørsmålene Aune trekker frem fra forskningen ved Nijmegen er dette:
«På grunn av min bakgrunn og min erfaring ... vil verden være et bedre sted, hvis også andre hadde den samme innsikten som jeg har nå?».
Her var det tydeligvis langt flere mediterende som svarte «ja» enn i den ikke-mediterende kontrollgruppen. Men er det et bevis på et oppblåst ego?
Spør avholdsmannen om verden ville vært et bedre sted uten alkohol og narkotiske stoffer. Spør misjonæren om verden ville vært et bedre sted om alle hadde blitt kristne. Spør sosialdemokraten om verden ville vært et bedre sted om alle hadde blitt overbeviste sosialdemokrater. Ville et «ja» fra disse bety at de var narsissister, at «man elsker seg selv på en egoistisk måte, som adskiller dem fra andre»?
Det vi ikke ser, har vi ikke godt av
Den katolske medieteoretikeren og professoren i litteratur, Marshall McLuhan, hentet ofte fram nye og uventede poenger i gamle myter. Så også i myten om Narkissos, han som i sin stolthet endte opp med å bli totalt passivisert i møte med sitt eget speilbilde i vannkanten.
I Understanding Media fra 1964 sier McLuhan at det var ikke selvopptatthet som var Narkissos' hovedproblem, men at han ikke var i stand til å avsløre speilbildet som nettopp et speilbilde: «Hadde han visst at speilbildet bare var en forlengelse eller en repetisjon av ham selv, ville han åpenbart hatt helt andre følelser overfor det han så.»
Forhekselsen, eller Narkissos-narkosen som McLuhan kalte den, inntraff ikke på grunn av det Narkissos så, men på grunn av det han ikke så.
Vår dype søvn overfor det som er i oss og rundt oss var en av McLuhans kjepphester. I taler, intervjuer og artikler lignet han det moderne mennesket med fisken i vannet: «Vi vet ikke hvem som oppdaget vann, men vi er rimelig sikre på at det ikke var en fisk.»
Poenget er at vi ofte er «for omgitt» av det som er skadelig for oss til at vi klarer å oppdage det, og kan gjøre noe med det: «Fisk vet ingenting om vann før de strander.»
Å bli oppmerksom
Mitchell Griest, Unsplash
Og det er nettopp dette som meditasjonen og mindfullnessen skal hjelpe oss med:
Å bli oss bevisst våre tanker, våre omgivelser, våre skyggesider og fokustyver, men også det gode i oss og rundt oss, er til beste for både oss selv og verden rundt oss.
Kristen teologi er forøvrig helt på linje med filosofen Benjamin Hansen, som Aune nevner i sin kommentar, som sier at mennesket ikke har en ubesudlet kjerne den kan finne inn til.
Innen kristen meditasjon er det uansett ikke denne selv-kjernen en først og fremst søker, men Jesus Kristus, som er over alt og hos alle, som Edin Løvås sa. Nærmere enn vår egen pust.
Falsk dikotomi
Det er mulig jeg har lest Aune for kritisk. Kanskje var poenget bare å gjøre oppmerksom på fallgruvene. For de er vi helt enige om. En kan lett bli altfor høy på seg selv.
Også Paulus påpeker dette når han hevder at hans «torn i kroppen» er en Satans engel som slår ham, så han «ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene.»
Helhetsinntrykket er allikevel at det settes opp en falsk dikotomi mellom kontemplative, innovervendte praksiser og aktivisme, godt eksemplifisert når Aune viser til psykologiprofessor Bo Møhl, som sier at «jeg tror inderlig at verden heller ville blitt et bedre sted, hvis vi i stedet vendte energien utover og utviklet en høyere grad av empati.» Og med det svarte også Møhl ja på kontrollspørsmålet: «verden ville være et bedre sted, hvis også andre hadde den samme innsikten som jeg har nå.»
Ikke «ja, men». «Ja‚ og.»
Jeg er til daglig prest og er ansvarlig for trospraksis i Areopagos, som både holder på med kontemplative praksiser som kristen meditasjon og tidebønn, og som arrangerer kurs i kampen mot moderne slaveri, alt sammen inspirert av Jesus selv.
Fransiskaneren Richard Rohr, som startet og leder «Center for action and contemplation», uttalte til Areopagos' blad, Tørst, at det viktigste ordet i navnet «senter for aksjon og kontemplasjon» hverken var «aksjon» eller «kontemplasjon», men det tilsynelatende ubetydelige ordet «og».
I det ligger det en dyp innsikt vi alle bør ta innover oss. Kanskje noe å meditere over?
